Året er 2003, og etter mange års utvikling er endelig neste kapittel i Zelda-serien klar for Norge. Vil norske spillere bli blåst av banen, eller vil Legend of Zelda: The Wind Waker gå usett forbi? Forventningene er høye til dette spillet, og tiden er inne for et av årets kanskje største spillopplevelser.

Link sjusover en deilig sommerdag, i utkikkstårnet på hans hjemøy, Outset. Alt virker i skjønneste orden da hans lillesøster Aryll kommer med bursdagspresangen, for Link har bursdag, et teleskop. Når du får prøvd det ut, oppdager du en gigantisk fugl på flukt, med en sprellende pirat mellom klørne. Piraten har trofaste følgesvenner som lar kanonene jobbe for føden, og da fuglen blir truffet, mister den piraten ned i skogen til de intetanende innbyggerne på Outset. Og hvem tror du må redde den? Riktig, Links første oppgave tar form.

Før denne prøven må du gjennomgå blant annet kamptrening, noe som er enkelt, men allikevel ganske gøy. Da Link entrer den dunkle skog, mørbanker du fiendene uten problem, og piraten er reddet. Vel ute igjen møter du søsteren din, som har lett etter deg. Den store fuglen er kommet tilbake for andre forsøk på piraten, men tar feil. Fuglen snapper med seg søsteren din, og nå begynner virkelig situasjonen å spisse seg til.

Spillet fungerer veldig godt sammen med Gamecube-kontrollen, det er rent en fryd å spille! Zelda-serien er veldig unik. Selv om mange har prøvd å lage et godt eventyrspill, er det ingenting som slår Zeldas helt enorme gameplay, Zelda gjør stor suksess på grunn av en meget ulineær spillopplevelse. Etter en del instruksjoner er du fri til å gjøre nesten hva du vil, noe som er veldig befriende og deilig. Når jeg snakker om dette, kan jeg nevne det store området man kan boltre seg i. Denne gangen finner handlingen sted på et meget stort hav, fullt av øyer. Om landskapet er større eller mindre en tidligere Zelda-spill, det tør jeg ikke å si. Men det er i hvert fall like imponerende! Sjøkartet er delt inn i et 7x7 rutenett, altså 49 ruter. Hver av dem inneholder en øy, og alle øyene brukes. Det sier litt om størrelsen!

Historien utfolder seg spennende: Tradisjonen tro er Ganondorf på ferde igjen, og Link må stoppe han. Ved hjelp av mellomfilmer og dialog blir dette nyeste kapittelet i Zelda-serien utfoldet for menneskeheten. Ivrige tilhengere av trilogien vil fort kjenne igjen mange momenter fra Ocarina of Time, noe som er underholdende. Etter min mening er dette den best fortalte historien gjennom tidene.

Spillet har 6 templer/huler som er flotte, men dessverre er det kun i den siste det er utfordring finne. Temaene er vidt varierte, alt fra ild og flammer til vind og blest. Noen av gåtene er ganske kreative laget, men du sitter sjeldent virkelig fast. Kort sagt: enkelt.

Kampene ja, rett og slett skuffende. Du sitter igjen med en følelse av at den eneste prestasjonen du har gjort, er å trykke på B-knappen. Under kamptreningen i starten lærer du diverse angrep, men det er sjeldent vits med spesifikke angrep, så raske trykk på B-knappen er den beste løsningen. I tillegg kan man finne et hemmelig angrep videre i spillet. Noe som trekker en del opp, er muligheten for parering. Lys i tunnelen!

Fiendene er ikke særlig smarte, men noen lyspunkt er at flere fiender kan angripe på likt, og at de kan skade hverandre med slagene og huggene. Noen tror kanskje at jeg nå syns kampene har blitt dårligere med årene, men faktum er at slossingen alltid har vært enkel. Dette er noe som trekker ned, men kampene er allikevel engasjerende og noen av dem er rent nervepirrende!

Kontrollene er som sagt en fryd! Ganske uforandret fra Ocarina of Times geniale system. Som tidligere brukes A til å utføre diverse handlinger, som klatring og lignende. B er sverdknappen, brukt sammen med R som skjold. R brukes også til dukking og krabbing. L er brukt til å låse seg på fiender, så du alltid har de i syne. X,Y og Z, fungerer som gjenstandsknapper. De utstyres med diverse gjenstander Link kan bruke. Styrespaken kontrollerer Link, og C-spaken styrer kameraet.

Utstyr og våpen får du nok av, så det er det ingen grunn til å bekymre seg over! Du får både gjengangere som pil og bue, bumerang, og nye ting som "grappling hook" (et tau med krok i enden) og deku leaf - et blad som blant annet gir deg muligheten til å fly. En så stor utstyrsliste gir spillet mange muligheter for forskjellige gåter, noe utviklerne har benyttet seg godt av. I tillegg har du jo, tradisjonen tro, et instrument. Denne gangen er det instrumentet en dirigentstokk, som går under navnet "The Wind Waker" Nå må du bruke begge spakene til å spille, en til melodien, og en til rytmen. Noen savner sikkert Okarinaen, men uansett er det en liten faktor, hovedsakelig sett. Med denne kan men styre vinden, men også spille andre sanger, nye som gamle.

Når vi snakker om vind, må jeg jo nevne båten. Som kjent har Link hatt et framkomstmiddel i noen av Zelda-spillene. I Ocarina of Time og Majora's Mask hadde han hesten. Men i dette spillet har utviklerne valgt det som passer best til et gigantisk hav, naturlig nok en båt. Båten brukes til å komme seg mellom øyene. Båten har en mye større rolle senere i spillet, men det skal jeg ikke røpe. En del av historien får dere utfolde hjemme i deres egen stue! Men dette er jo en seilbåt, og en seilbåt trenger vind. Derfor gir Wind Waker-en deg muligheten til å kontrollere vindretningen, noe som er veldig praktisk, men det blir fort kjedelig å spille den samme sangen, om og om igjen.

Dette spillet er dessverre veldig enkelt, sannsynligvis det letteste gjennom tidene. Selv om det er mye å gjøre, er det sjeldent vanskelig å gjøre det! Faktisk døde jeg ikke en eneste gang, gjennom hele spillet! Tror kanskje at spillet er enkelt, har noe med grafikken å gjøre. Hele spillet har et litt barnslig preg over seg. Dog er holdbarheten ganske god. Det er så mye å gjøre i byene, og templene holder deg oppegående en stund. Så de virkelige Zelda-fanatikerne som undersøker alle kriker og kroker har en del å hente.

Jeg tror ikke jeg vil bruke ordet upåklagelig når jeg forteller om grafikken til dette spillet. For selv om grafikken er nydelig og nesten feilfri, er det nok mange svorne Zelda-fans der ute som gråter seg i søvn over den nye stilen. Mange vil si den er barnslig, noe jeg er ganske enig i, men allikevel er den helt enormt fin, og den tar seg sinnsykt godt ut. Man få en deilig følelse av å se animasjonene danse over skjermen i fargesprakende kjoler! Og på grunn av denne nye stilen, kan man mye bedre se Links følelser og reaksjoner, noe som skaper en mer innlevelse i spillet. Og effektene i kamp er sukkertøy for øynene! Kort sagt er grafikken kjempeflott, men forståelig nok både elsket og hatet av folket.

Som alltid er det flotte lydeffekter i spillet. Alt fra kamper til seiling har et særpreget repertoar som går hånd i hanske med stilen. Du legger knapt merke til lyden og musikken når du spiller, ikke fordi den er dårlig, men den passer så godt inn! I musikken får vi se en del gamle slagere, men også noen nye. Ikke det at jeg ikke liker de gamle, jeg kan gå og nynne på de i timevis! Men det kunne kanskje vært enda flere nye ting, både på lyd og musikk.

Legend of Zelda: the Wind Waker imponerer: En ny pioner I Zelda-serien. Dog har dette spillet slått litt feil. Vår alles kjære Shigeru har gjort dette spillet altfor enkelt! Så konklusjonen er at dette spillet er enkelt, men underholdende, med god lyd og musikk. Grafikken er også god, kanskje barnslig, men god. Dette spillet anbefales sterkt for alle Gamecube-eiere der ute, like mye hardbarka fans som nybegynnere. Og når du er ferdig med denne, er det bare å vente på den neste klassikeren mens du biter negler og tar de nervedempende medisinene dine, for med Zelda kan aldri ventetiden bli for kort!