Resident Evil-serien dreier rundt en historie der et virus lagd av selskapet Umbrella Corporation gjør at de døde gjenoppstår som zombier. Før serien tok en ny vending med Resident Evil 4, utspilte det hele seg i Raccoon City. Her spilte spillene på at hva som helst kunne dukke opp rundt hvert hjørne, mens spilleren ble utfordret til å løse mange gåter. I Resident Evil 4 fikk vi heller utforske en landsby i Europa, der et helt nytt virus la grunnlag for et kjappere tempo.

Delta i vår Resident Evil 5-konkurranse!

I femmeren tar du kontroll over tidligere STARS-medlem Chris Redfield, fra det første Resident Evil. Chris er medlem av en militærgruppe som er sendt til Afrika for å stoppe bioterrorister, og med seg har han Sheva Alomar. Hun vil fungere som en assistent, enten styrt av datamaskinen eller av en annen spiller.

Jo flere, jo bedre

Det som skiller Resident Evil 5 ut fra forgjengeren er nemlig at hele spillet er lagt opp til å spilles sammen med en venn. Dette svekker dessverre enspillerdelen en smule, siden kompanjongen din er langt fra feilfri. I og med at det er flere oppgaver som krever at det samarbeides, hindres du ofte fra å gjøre oppgaven din når du samtidig må være barnevakt for den datakontrollerte halvdelen av laget. Spiller du derimot med en venn er det bare fryd og gammen å samarbeide om oppgaver, og med gode taktikker går fienden ned for telling raskere.

I og med at det settes fokus på flerspiller er det mye som krever samarbeid - sparke opp låste dører, dra i håndtak samtidig og lignende. Disse elementære oppgavene kan virke litt unødvendige for å utnytte samarbeidskonseptet, men det integreres heldigvis fort i spillestilen din. Det er heller på de store slagene flerspillerfokuset virkelig skinner, når man må ta hvert sitt ansvar i bosskamper, den ene som lokkemiddel, mens den andre står beredt med stort skyts.

Men der stopper de store fremskrittene fra fireren i serien. Etter å ha spilt skytespill i en årrekke er det rett og slett irriterende å måtte stoppe opp for å skyte eller bytte magasin. Det legger riktignok til et ekstra stressmoment ved at du får dårligere tid til å gjøre dine trekk, men dette kunne med hell vært løst ved at man bare gikk saktere.

Det nye spillet henter utvilsomt mange av elementene fra fireren, og tar det med over i den nye settingen. Spesielt det første brettet var veldig forutsigbart, og det var ikke noe som overrasket. Og slik fortsetter det for det meste. Man blir ikke veldig skremt av det som skjer om man har vært borti Resident Evil 4. Skinnende dagslys og nedtonet zombiepreg fjerner i tillegg mye av grøsserstempelet. Det hele blir litt raskere og mer kamporientert, mens forskjellige gåter og lignende som skal løses i mindre grad er tilstede.

Actionfylt

Heldigvis var Resident Evil 4 et bunnsolid spill, og oppfølgeren gjør alt like godt. Det er masser av våpen og gjenstander å finne rundt på brettene, og den actionorienterte tilnærmingen sørger for en solid tilførsel av intense situasjoner som krever at du handler raskt. Spesielt denne faktoren betydde at det ble spennende og moro for min del, ikke minst når jeg delte engasjementet med en kamerat.

Fiendene kommer i jevne strømmer og med forskjellige våpen, slik at du alltid må tilpasse fremgangsmåten. Bossene er de mest interessante å møte på, da man må til med kombinerte angrep, og ikke minst utnytte begge halvdelene av laget, for å seire.

Dessverre lider spillet litt av at selv om særlig bossene riktignok krever ulike tilnærminger, ser de veldig like ut. Det er få overraskelser når det gjelder hva du kommer til å møte, og samtidig ser de ikke spesielt skumle ut i det hele tatt. Der fireren gjorde en utmerket jobb i å bygge opp grustemningen over tid, består skrekkelementet denne gang i et stort antall fiender som sendes mot deg. Capcom prøver i stedet å stresse deg opp med en repeterende strøm av intense situasjoner, men det er gjennomført nok til å skape et engasjerende gameplay.

Klisjéfylt historie

For meg har historien i Resident Evil-serien vært morsom å følge med på, med en god blanding av zombieinvasjon og konspirasjoner. Det hele virker veldig klisjéfylt og overdramatisk, men til tross for til tider ekstrem historie og lite naturtro stemmeskuespill, gjemmer det seg i bunn en god historie. Ikke bare får vi presentert et nytt kapittel i Resident Evil 5, men Capcom har også lagt til små notater om tidligere hendelser på lasteskjermene.

Grafikken i spillet er godt gjennomført, og ligger på par med andre aktuelle spill. Capcom har klart å gjøre omgivelsene veldig virkelighetstro, der spesielt delene hvor du løper rundt i de støvete afrikanske gatene skiller seg ut. Det var for øvrig ikke store forskjeller fra Xbox 360- og PS3-versjonen. I grunn var det eneste jeg merket meg at PS3-versjonen lastet litt raskere, men da snakker vi kun om noen få sekunder.

Resident Evil 5 er definitivt morsomt, raskt og actionfylt. Men ikke forvent å se noe nytt her bortsett fra flerspillermodus - dette er i bunn og grunn Resident Evil 4 i nytt scenario, og det savnes gjerne litt videreutvikling. Har man ikke noen å spille med vil opplevelsen være betraktelig dårligere. Litt mer innovativ spillbarhet og en bedre tilrettelagt enspillerdel kunne gjort mye, men allikevel står vi igjen med et ganske rent actionspill som aldri gjør seriøse forsøk på å skremme. Til tross for det, er det absolutt verdt å spille igjennom.