Killzone-spillene tar utgangspunkt i en fremtidsrettet verden hvor menneskene har kolonisert seg på forskjellige planeter. Du styrer soldaten Thomas "Sev" Sevchenko, og er sentral i kampen mot Helghastene. Denne gangen er rollene snudd om, og det er ISA-hæren som invaderer Helghastenes planet.

Uengasjerende historie

Selv om det er lagt et grunnlag for å spinne en spennende og politisk historie rundt spillet, utnyttes ikke potensialet. Du løper stort sett rundt og tar ordre, i sentrum av de actionfylte hendelsene. Spesielt merkes dette på personene rundt deg. Rivalen Gears of War gjør en solid jobb med å bygge opp et forhold til hovedpersonene, deres overdrevne maskulinitet til tross, mens man knapt føler seg knyttet til kompanjongene i Killzone 2.

Dette kunne kanskje tyde på flerspillermuligheter i historiedelen, men det er dessverre fraværende. Spillet legger godt opp til at det kunne vært inkludert, for man opererer tett med vennlige soldater. Kombinerer du det med at de som står ved din side i krigen ikke er spesielt engasjerende å være rundt, får du et temmelig kaldt forhold til spillets karakterer.

Hvert brett går i hovedsak ut på å komme seg fra startpunktet og til et sluttpunkt. På denne veien er det flere utfordringer som blir lagt foran deg, for eksempel ekstra sterke fiender som krever nye taktikker. I og med at det er en invasjon du tar del i, kommer man også flere situasjoner hvor viktige strategiske punkter skal sikres og forsvar skal settes opp, for å holde igjen for bølgeangrep fra fienden.

Lite vi ikke har sett før

Det vil med andre ord være nok av utfordringer, men noen stor grad av innovasjon er vanskelig å finne. Killzone 2 tar vanlige konsepter og utnytter de godt, men det er lite vi ikke har sett før. Dessuten repeterer ofte utfordringene seg. Selv om det gir mening å jevne så mange fiendtlige strukturer som mulig med jorden, blir det fort kjedelig å plassere ut mine etter mine. Kanskje hadde spillet lidd godt av å ha en litt friere struktur på brettene, og åpne opp for alternative fremgangsmåter.

Du vil som oftest ha allierte soldater med deg, og disse vil holde sin posisjon inntil veien videre er fri. Det vil si at du har muligheten til å flanke fiendene ved å smyge deg rundt dem, mens de er opptatt med å dekke seg for kuleregnet. I blant vil det beste alternativet være å løpe mellom vegger i dekning, andre ganger fungerer det bedre å løpe inn og skyte alt som rører seg.

Soldatene du har med deg er dessverre ikke alltid til hjelp. Det hender at de løper rett ut i skuddilden, noe som betyr at du må løpe ut og helbrede dem. Også fiendene sliter litt med å bruke hodet i blant, men som regel tilpasser de seg godt etter hvordan du går fram, og underbygger den realistiske stilen gitt av grafikk- og fysikkmotoren.

Gjennom historien stifter du bekjentskap med våpen som automatrifler, flammekastere, hagler, snikskytterrifler, bombekastere og granater, i tillegg til en pistol med uendelig ammunisjonsklipp. Våpnenes ulike fysiske egenskaper kommer svært godt frem, og byr på mange måter å se fiendene bite i støvet på.

Kontrollen i spillet er kanskje det svakeste momentet. Dual Shock-kontrollen er rett og slett ikke ideell for skytespill i førsteperson. Stikkene har en irriterende dødsone, som betyr at det tar litt tid før bevegelsene registreres på skjermen. Skulderknappene på kontrollen sitter så tett sammen at det til tider kan være vanskelig og både dukke og sikte samtidig. Men dette bør ikke komme som noen overraskelse på konsollspillere, og Killzone 2 er ikke verre enn sammenlignbare titler. På noen punkter gjør Guerrilla en meget god jobb. Spesielt følelsen av å ha på en tung uniform med flere våpen på sleng, kommer godt frem av tunge og trege bevegelser.

Dystert og mørkt, men allikevel nydelig

Det spillet kanskje har fått mest oppmerksomhet for er grafikken, og om den vil leve opp til trailerne som har blitt vist. Jeg nærmet meg spillet med skepsis første gang jeg startet opp spillet. Det at jeg ikke klarte å legge merke til overgangen fra filmklipp, til å ha kontroll over kameraet selv, kan neppe kalles et dårlig tegn.

Selv om jeg ikke er særlig fan av dystre og mørke spillmiljøer, fungerer det godt i Killzone 2. Først og fremst ser det veldig realistisk ut, for bygningene ser slitte ut, og det fyker ofte støv rundt deg når du vandrer rundt, alt bygger opp om følelsen av å være til stede. Alt rundt deg har et utrolig detaljnivå, og det er ofte du kan bli stående og studere bygninger, soldater eller våpen.

Guerilla har også lagt inn noen små grafiske effekter, som er subtilt til stede gjennom spillet. Hjelmene til Helghastene har røde øyne, neppe en taktisk genistrek, men dette forteller deg naturligvis at det er en fiende.

Vi har ikke fått anledning til å teste flerspillerdelen, men man kan også spille alene mot boter, og dette fungerer bedre enn man kanskje ville trodd. Det minte meg mye om å spille på nettet, selv om datamaskinstyrte motstandere selvsagt mangler intelligensen og spillforståelsen mennesker har.

Det er i grunn ikke lett å stemple en karakter på Killzone 2. Mens det er bunnsolid på mange elementer, er det fortsatt ting å sette fingeren på. Grafikken er helt nydelig, med detaljerte omgivelser og svært realistisk fysikk. Soldatene rundt deg bidrar til å skape følelse av å være i et ekte kompani og i en ekte krig.

Men det står ikke uten feil. Man får nærmest ikke noe forhold til personlighetene, og det er vanskelig å hevde at spillet er noe mer enn et godt skytespill som følger oppskriften. Dermed kan det også bli vanskelig å føle den helt store lysten for kampen mot Helghastene. Spillet låner gode ideer og benytter de godt, men det er ikke en klassiker for ettertiden.