Med Valkyria Chronicles har Segas utviklerteam WOW tatt sjansen på en nyskapende tilnærming til strategispill basert på andre verdenskrig, der både setting og gameplay er gjennomført på en slik måte at det går sjangerkonvensjonene midt imot. Det skal imidlertid ikke mer enn et par timers spilling til før man innser at utviklerne har lykkes med å skape et av de mest stimulerende tenkespillene på lenge, levert med et fargerikt og sjarmerende design.

I krigens dager, sånn cirka

Historien utspiller seg i et alternativt Europa på 1930-tallet, der kontinentet er delt mellom The Atlantic Federation og The East European Imperial Alliance. Klemt midt i mellom disse to supermaktene ligger det lille, uavhengige fyrstedømmet Gallia. Gallia er både velsignet og forbannet med store forekomster av såkalt "ragnite", en ettertraktet naturressurs på linje med olje i vår egen verden. Fristelsen blir for stor for The East European Imperial Alliance, som innvaderer lilleputtstaten med sin overlegne militærmakt.

Med det politiske bakteppet på plass blir man introdusert for spillets hovedperson, den unge og særdeles naturinteresserte Welkin Gunther, sønn av Gallias mest berømte general. Da hjembyen hans Bruhl inntas av imperiets tropper tvinges han til å flykte, og han bestemmer seg for å bli en del av den nasjonale folkemilitsen. Eplet faller som kjent ikke langt fra stammen; Welkin stiger fort i gradene, og snart leder han sin egen skvadron bestående av spillets mange personligheter. Fortellingen drives så fremover av deres kamp for å frigjøre Gallia og deres forhold til hverandre.

Hvor mye glede man får ut av spillets story er delvis avhengig av hvor glad man er i japansk animasjon (storysekvensene er som tatt rett ut av en Hayao Miyazaki-film), og delvis av hvor mye melodrama man tåler, for her spilles det på følelser uten forbehold. Mange vil nok også reagere på hvordan brorparten av storysekvensene utspiller seg via dialogbokser. Hovedpersonene på sin side utvikler seg nok i løpet av historien til at de blir interessante karakterer, selv om enkelte av dem til tider blir offer for pinlig stemmeskuespill. En siste faktor som må tas med i vurderingen er hvorvidt man setter pris på de åpenbare parallellene til andre verdenskrig. Valkyria Chronicles har sin versjon av både jødeforfølgelser og konsentrasjonsleire, og rasisme er blant de mer modne temaene spillet tar opp. Reagerer man ikke negativt på noe av det overnevnte er dette et sikkert kjøp, for det er kun her en anmelder kan vise til reelle kritikkpunkter ved spillet, dog ikke uten forbehold om at det blir en smakssak.

Tid, taktikk og erfaringspoeng

Gameplayet er Valkyria Chronicles' sterkeste kort, til den grad at selv de som skyr japansk animasjon og følelsesladde dramaer vil stå i fare for å finne spillet avhengighetsdannende. Grunnen er det såkalte BLiTZ-kampsystemet ("Battle of Live Tactical Zones"). Dette tar delvis utgangspunkt i et turbasert strategikart med overblikk over alle dine enheter, og delvis i en sanntids, taktisk del der man tar kontroll over individuelle enheter og styrer dem rundt på slagmarken som i et tredjepersons skytespill. Handlingene som kan utføres i løpet av ens tur er begrenset ut fra et handlingspoeng-barometer, og presser deg til å prioritere hva du skal gjøre før det blir fiendens tur. De som spilte det uhøytidelige krigsspillet Hogs of War til Playstation vil ha en viss ide om hvor morsomt dette kan være, og i Valkyria Chronicles er det hele mer velpolert, og med et sterkere innslag av sanntid.

Dine enheter delt inn i fem forskjellige klasser; Tanks, Scout, Shocktrooper, Lancer, Engineer og Sniper. Disse utfyller hverandre på en måte som kan minne om stein-saks-papir og som gjør valget av hvilke som skal tas med i felten avgjørende. Klassene oppgraderes med erfaringspoeng vunnet etter kampserier, i tanksenes tilfelle med nytt utstyr kjøpt for penger. Antallet erfaringspoeng og penger man mottar etter en operasjon avhenger av hvor mange turer som ble brukt for å gjennomføre. Videre er hver enhet et individ med sin egen fremtoning, personlighet og unike egenskaper. Dette kan påvirke ytelsen i kamp både positivt og negativt, og nye egenskaper tilegnes etter hvert som personens klasse oppgraderes. Det er derfor viktig å bruke tid på å sortere ut det beste soldatmaterialet og luke vekk rekrutter med så mange negative egenskaper at de utgjør en taktisk risiko.

Selve kampene avgjøres vanligvis ved å okkupere fiendens hovedbase, i kjent "capture the flag"-stil. Alternativt kan det være å eliminere en viss fiendtlig enhet, forsvare en stilling eller frakte en enhet fra et punkt til et annet. Vanskelighetsgraden varierer mye, men forfriskende nok justeres den i forhold til oppdragets natur og ikke i forhold til progresjonen i spillet. For eksempel kan slagene der imperiet ruller ut sine kolossale tanks oppleves som overveldende, mens en påfølgende operasjon kan være som et pust i bakken til sammenligning. Generelt blir aldri Valkyria Chronicles mer krevende enn hva som er overkommelig for en gjennomsnittlig gamer.

Fargerikt og noteriktig

Den grafiske presentasjonen blander cel-shading og inspirasjon fra vannmalerier på en måte som gir spillet et tegneseriepreget uttrykk. Resultatet er upåklagelig og bidrar til å skape spillets unike atmosfære, i tillegg til at vi får et vakkert bakteppe til krigføringen. Det skorter heller ikke på oppfinnsomhet i karakterdesignet. Hver karakter er blitt gitt et utseende som står i forhold til deres personlige egenskaper. De formelig oser av individualitet og man kan nesten se på utseendet deres hvordan de vil oppføre seg i kamp. Musikken i Valkyria Chronicles står ikke tilbake for den grafiske presentasjonen på noen måte, og kompletterer det estetiske inntrykket med noen nynneverdige melodier.

Valkyria Chronicles kom ut på markedet mot slutten av 2008, samtidig med en rekke store og etterlengtede titler, og har derfor gått mange spillere så vel som anmeldere hus forbi. Det er en liten tragedie, for her har vi med en perle av et spill å gjøre, som fint kan sammenlignes med det beste Playstation 3 har å tilby. Uansett om man liker den japanifiserte vrien på andre verdenskrig eller den til tider stivbente historiefortellingen, vil man få mye glede ut av det oppfinnsomme gameplayet. Det slutter aldri å stimulere de små grå, med nye taktiske utfordringer gjennom spillets 40 til 50 timer. Valkyria Chronicles er tvers igjennom et godt gjennomført spill og til tross for liten oppmerksomhet et sikkert kjøp.