I Rise of the Argonauts inntar du rollen som kong Jason av riket Iolcus. Du befinner deg i en verden inspirert av det gamle Hellas, hvor helter og guder regjerer. På bryllupsdagen blir Jasons kone, Alceme, drept. Dette resulterer i at Jason drar ut på en ferd for å skaffe et gyllent plagg av ull som har kraften til å gjenopplive hans store kjærlighet.

På ferden vil Jason møte på flere helter som vil slåss ved hans side, og han vil reise rundt til tre hovedøyer. Her vil flere historier utspille seg, og flette seg sammen med hovedhistorien. Og det er her selve styrken til Rise of the Argonauts ligger, med spennende og til tider episke hendelser som du blir utsatt for.

Selve grunnlaget for historien høres kanskje oppbrukt ut, men i realiteten har skaperne bak spillet klart å ta en stor og velkjent historie om det gamle Hellas, og spinne mange nye småhistorier rundt. Spesielt imponerende er måten de har klart å skape et inntrykk av at gudene faktisk er store og allmektige - her har de truffet godt både fortellermessig og visuelt.

Ensformige slag

Måten du styrer Jason på følger standarden. Stort sett trenger du kun å løpe rundt og trykke på en knapp for å starte en samtale. Når man slåss vil man ha tre forskjellige angrepsmetoder å velge mellom, fra raske til mer kraftfulle angrep. Man har også tre forskjellige våpen å bruke: et sverd, et spyd og en slegge. Men til tross for utvalget blir det litt ensformig, i og med at man ikke kan kombinere triks. Man ender som oftest opp med å repetere den mest effektive angrepsmetoden.

I tillegg til sine vanlige angrep, vil Jason også få flere evner av gudene i løpet av spillet, en belønning for utførte oppdrag. Disse ferdighetene lar han helbrede kompanjongene sine, bli fysisk sterkere og få oppgraderinger til våpnene, for eksempel. I kampens hete er det allikevel sjelden man får bruk for dem. Jeg merket meg at jeg nesten ble for god ved å ha noen av kreftene, for fiendene gikk fort og lett i bakken i utgangspunktet.

Det er også en stor kontrast i vanskelighetsgraden i spillet, med tanke på vanlige fiender kontra bosser. De vanlige motstanderne går ned for telling etter få slag, mens hovedfiendene er seige og kan slå deg til døde på to, tre slag. Rollene snus dermed på hodet, og det blir en hard overgang mellom vanlig slåssing og bosskamper.

Rollespillelementer på plass

Som de fleste rollespill, går det meste ut på å snakke med personer som er relatert til historien, levere beskjeder eller løse konflikter. Det er konfliktløsningen som skaper mest spenning, der både samtaler og kamp kreves for å løse problemene.

Et rollespillelement som spillet har plukket med seg, er muligheten til å ta del i samtaler med personene i spillet, med forskjellige valgfrie tilbakemeldinger. Man har fire forskjellige alternativer, etter hvilken gud man "representerer". Dette går på gudenes personligheter, om man vil være aggressiv, vis, sympatisk eller arrogant. Men Jason vil uansett ha sin personlighet uansett hva du velger, så du kan ikke forvente å skreddersy opplevelsen etter egne preferanser. Det har heller ikke stort å si for historien hvordan du vinkler samtalen, for utfallet er stort sett det samme.

Alle øyene du besøker i spillet har flere oppdrag du kan utføre. Disse fletter seg heldigvis godt inn i historien og er interessante å følge. Nedsiden er at det ikke er stort av personer å snakke med, bortsett fra de som er aktuelle i hovedhistorien. Områdene ser gjerne store og vakre ut, men opplevelsen er sterkt begrenset av at de i bunn og grunn kun består av trange korridorer dratt utover et stort areal. Dette vil si at det blir mye løping fram og tilbake, noe som var det som trakk mest ned for meg. Jeg brukte rundt tolv timer på å gå gjennom spillet, og man kan undre på hvor mye kortere det hadde vært uten disse maratondistansene.

Etter hvert som du møter nye kompanjonger, vil disse bli med på skipet du seiler rundt i. Før du går i land på øyene vil du kunne velge ut to allierte ved din side. I kjent rollespillnorm har kompanjongene dine unike fordeler. Etter hvert får man med seg en jeger som er flink med buen, en satyr med magiske ferdigheter, en gladiator som er rask med sverdet og og en muskuløs kar som kan plukke opp fiendene - naturligvis velkjente figurer i gresk mytologi. Men om du er dreven til å denge løs på fiendene, har valget av medspillere lite å si. Uttallige ganger opplevde jeg at de var nede for telling ved slutten av kampen, uten at det hadde noen påvirkning på utfallet.

Middelmådig grafikk

Visuelt er spillet bare middelmådig. Det minner aller mest om et spill for en av de gamle konsollene, men enkelte kunstneriske effekter veier opp. Heltene i spillet ser nemlig særegne ut, og deler av landskapet har en kunstnerisk stil som gjør at omgivelsene skiller seg positivt ut. Og til tross for at grafikken ikke imponerer, sliter spillet med å holde seg flytende. I blant vil man merke at bildefrekvensen synker betraktelig.

For at historien skal holde meg interessert, er jeg avhengig av at også stemmeskuespillet leverer. Liquid Entertainment gjør jobben med Rise of the Argonauts. Jeg føler de klarte å få denne delen til å sitte godt, med stemmer som passer godt til den unike stilen personene i spillet har. Dette kommer godt frem når gudene taler, det føles som de er opphøyd over deg. Musikksporet er kanskje ikke episk, men passer inn i spillet og dets setting.

Rise of the Argonauts er et spill jeg både elsker og hater. Jeg elsker det fordi historien er utrolig god og engasjerende. Jeg hater det fordi jeg blir tvunget til å løpe i trange korridorer fram og tilbake for å levere beskjeder, fordi kampene ikke engasjerer, fordi kampsystemet er alt for snevert, og fordi det er lite å utforske utenom. Det er et spill jeg gjerne fullfører for historiens skyld, men det er ikke et spill jeg ønsker å spille om igjen.